Hei Rune og takk for koselig mail og bilder!

Jeg fikk litt lyst til å fortelle deg om mine egne opplevelser ang UFOer. Om du gidder??

Som sagt har jeg av en merkelig grunn aldri følet meg "hjemme" her på jorden og hatt siden jeg var bitte liten en stor og hjerteskjærende sorg og lengsel hjem. Jeg husker at jeg elsket å se på stjernehimmelen. Bak huset lå jeg i snøen og gråt. Ba om å få dra hjem igjen. Jeg følte meg forlatt og at ingen forsto meg. Jeg hadde en voldsom dragning"ut" dit, men vet egentlig ikke til hvor. Jeg speidet alltid opp på himmelen, på stjernene om natten og på skyene om dagen. Jeg husker at jeg observerte noen små glimt av lys på himmelen to ganger som jeg ikke klarte å forklare helt. Alt "uforklarlig" har vært interessant for meg og jeg husker at jeg holdt på å le meg ihjel av de dumme forskerne på TV, som sa at de måtte forske på om det var liv der ute. Selvfølgelig er det liv der ute! Hvor dum går det an å bli???Det er jo ikke noe å forske på....husker jeg at jeg tenkte. Min eldste bror som du traff, er ni år eldre enn meg. Han abonnerte på Vi menn og i det bladet var det om uforklarlige hendelser hver gang. Jeg kastet meg alltid over disse artiklene. Broren min var også interessert i dette med UFOer, men vi snakket aldri om det. Det var ikke noe tema, ikke før vi ble voksne.

SÅ, om høsten i 1993 var jeg og faren min på tur opp i millitærleiren som ligger oppe ved fjellfoten. Vi måtte kjøre ca i 10- 15 min hjemmefra for å komme dit. Det var helt mørkt og overskyet, men for en gangs skyld var det helt vindstille. Da vi hadde kjørt bare ca 800 meter fra barndomshjemmet mitt så vi plutselig to klare, sterke hvite lys til venstre for oss. (Det går et ra bortover der), så vi befant oss lenger ned enn disse lysene, så dette måtte være noe som sto på marken eller svevde like over bakken. Pappa så det også og vi bestemte oss raskt for å stoppe for å se nærmere. Det var snø og ingen vei opp dit. Vi satt begge som forstenet å så på. Det var merkelige greier. Det så ut som at noe rundt hang i luften for på hver side var lysene og det "bikket" sakte litt fra høyre til venstre side, slik at du så at det var en ting som beveget seg litt, som hang merkelig i lufta over bakken. Jeg sa til pappa at han måtte slå av motoren og sveive opp vinduet så vi kunne lytte etter lyd. Det gjorde han. Vi hørte ikke en eneste lyd. Det var helt stille. Jeg vet ikke hvor lenge vi betraktet det, iallefall i 5 minutter, før det sakte beveget seg bakover og ble ute av syne fra oss (fordi vi sto lenger ned). Pappa sa akkurat det jeg tenkte: det der var pussig, kanskje en UFO? Den må ha kommet innover fra havet, krysset veien og stoppet opp der av en eller annen grunn. Så kjørte vi videre og jeg kom på at det ikke hadde kjørt noen biler forbi oss i noen av retningene på den tiden. Da vi kom lenger bort så vi lysene igjen. Det dro ganske fort rett over bakken. Da det kom til fjellfoten steg det opp langs fjellsiden og ble borte på andre siden av fjellet! Vi var helt fortumlet begge to og syntes det var helt fantastisk det vi hadde observert. Pappa ringte til flyplassen og værstasjonen for å høre om de hadde observert noe på radar eller sett noe. Det hadde de ikke. Vi hørte heller ikke i ettertid om noen som hadde sett dette på andre siden av øya. Der den dro over fjellet er rett inn i Bleiksmarka. Der er det bare noen hytter, og i november er det sjelden noen der.

Så, noen få år senere observerte pappa igjen noe uforklarlig. Men denne gangen var det flere som så det samme. Det kom som en rakett (med flamme bak) rett over fjøstaket (bare noen få meter lenger ned hadde det kræsjet rett i taket!), ut over fjorden mot Harstad/senjafjellene på andre siden av fjorden. Det hele gikk så fort at det var borte på bare noen få sekunder. Raketten var observert fra den andre siden av fjorden også.

Så observerte jeg og Knut- Arne en lyskule som kom over fjellet på Maurnes, ned langs fjellsiden, over hustakene og ut i fjorden. Der så det ut som at kulen landet. Kulen var rød. Vi kjørte jo bil, så vi stoppet og betraktet det hele. Da den landet på havet gik vi ut av bilen. Før jeg visste ordet av det ropte jeg: Adjann! Det var da lyset ble borte. Jeg tenkte hva i alle dager jeg holdt på med! Og hvorfor ropte jeg det??

Vi sto en stund utenfor bilen og så om det skulle dukke opp igjen, men det gjorde det ikke.

SÅ, i 2007, 4 oktober i 04.30 tiden (min 35 årsdag), observerte jeg og pappa noe igjen når vi kom kjørende. Knut Arne, Marina og mamma var også i bilen, men de så det ikke. Vi hadde kjørt fra Tromsø om kvelden og var nesten hjemme. Det var bare 10 min før vi var på Bleik. Plutselig oppdaget jeg et kraftig lys (hvitt), bare noen meter over bakken. Det var som en stor lyskaster og var derfor ikke til å unngå å se. Da jeg fortalte de andre om det, ble det i skjul av fjellet og jeg så det ikke mer. Men pappa kjørte hjem etter å ha vært med oss, og da "traff han på" dette lyset igjen. Det fulgte han hele veien hjem! Da han gikk ut av bilen hjemme stoppet lyset opp, som om noen fulgte med ham. Da han kom inn gikk han i stuevinduet for å se om det enda var der. Lyset sto akkurat på samme plass! Han var veldig trett, hadde kjørt hele natten, så han gikk å la seg.

Lurer på om han ble hentet da???

Han har ingen erindringer av å ha vært i UFO.

Jeg har derimot en kokkeklar "drøm" hvor jeg plutselig befinner meg i en farkost. Jeg sitter fremfor et vindu og kikker ned mot jordkloden. Jeg vet at det var flere i rommet, men akkurat som om jeg ikke klarte å snu meg for å se. Jeg var ikke redd i det hele tatt, følte meg tvert imot veldig glad, som om jeg endelig skulle få dra hjem en tur!!

Da vi flyttet til Andøya igjen etter mange år borte, opplevde jeg at det om kvelden var som om noen sto bøyd over meg i senga. Jeg husker at jeg så inn i et øye uten "bunn" og så husker jeg ikke mer. Det var i denne tiden at jeg begynte å kanalisere. Skrive ned budskap.

Ellers har jeg opplevd å bli operert et par ganger om natten. Vet ikke hva som har foregått. Den ene gangen var jeg helt "fastfrossen", klarte ikke å bevege meg. Det sto 3 grønne lys ved fotenden. Det pågikk i ganske nøyaktig en time. Knut -Arne lå å sov ved siden av og merket ingenting.

Andre gangen følte jeg sterk kjærlighet. Jeg så ingenting, men kjente at det akkurat var som om en slange ble ført opp i ene neseboret. Det prikket veldig over øyebrynet.Så dovnet ene foten helt bort. Jeg lå helt stille og telepatisk følte jeg at noen sa at jeg ikke skulle være redd. Jeg sa inni meg at de måtte bare gjøre seg ferdig. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå slik, men ca 1/2 time. Det rare var at akkurat det samme skjedde også neste kveld!

Jeg har aldri opplevd noe lignende hverken før eller siden.

Før vi flyttet nordover igjen, bodde vi på Strømmen. Jeg gikk eller syklet på jobb hver dag (Sagdalen Skole). Jeg husker at jeg hele tiden måtte snu meg, følte meg iaktatt ved Sagdalen elv. I den tiden våknet jeg om natten og skrev et dikt om meg selv. At jeg ikke er fra jorden, men at jeg har en viktig oppgave her.

I ettertid har jeg hørt at det er noen som har sett farkoster og lyskuler ved elva der.

OOOOPPPSS.......beklager, dette ble en laaaaang mail. Jeg håper at du ikke er sovnet i løpet av mailen....Jeg blir bare så ivrig når man plutselig har noen å dele opplevelsene med, og som ikke tror at man har klikket fullstendig!

Heldigvis åpner flere og flere opp nå, det er helt herlig å ikke føle seg så alene lenger.:-)