1998.

Melding fra en Tysk Vril dame som utvandret til Aldebaran i 1945. Oversatt fra Tysk til Norsk av SEH.

Vril Odin (romfartøy vril-8) fløy. Mange mener seg å vite eller ane hva som skjedde den
gangen. En del skriver bøker om det. Og gir seg ut for å ha vært der eller har informasjon fra første eller andre hånds kilder. Men virkeligheten har et annet og ukjent ansikt. Ingen kan forstå det, som ikke selv var der og så det. Før morgengry den 21. april Kl. 4.15 året 1945, hadde det store eventyret sin begynnelse. Ja faktisk! SO-kommandoen (selv offerkommando) hadde blitt utført. Det var som et øyblikks følelse mellom det å ha tapt eller vunnet alt for Tyskland. For vårt planetariske hjem. Men av alt som kom ut av dette og hva SO-kommandoen overtok, vet ingen utenforstående. Dette er ikke overfladisk ment, men det finnes virkelig mennesker der ute, og med den samme opprinnelse som oss. Det er riktig det som Herr Ratthofer skriver på dette punktet. (Wienerforfatteren Norbert Jürgen Ratthofer har tatt del i arbeidet med filmen og er dermed et navn som er kjent). Og de ser ut som oss, men det er kun utvendig. Deres vesen og sinn er fullstendig annerledes. De er i stand til fra fødselen av å gjøre ting vi bare har hørt om i eventyr og i fortellinger fra trollmenn og
feer. De kan kommunisere uten å snakke, (telepati) de kan bevege ting, uten å røre en finger, (telekinese) og de lever svært lenge og virker dermed som evig unge. I stjernerikenes verdener er alt ganske annerledes enn hva diktere av utopiske romaner har forestilt seg. Det finnes tilnærmet ingen synlig teknikk, ingen støende metropoler, men over alt natur. Et idyllisk liv fritt for alt laverestående, uten grovhet og råskap. Deres folkestamme er ren, ublandet, den består av kun en eneste rase. Den er lik vår europeiske, men også svært annerledes. De befinner seg på et uendelig mye høere utviklingstrinn enn folkeblandingen på jorden. Dette er det for resten ingen som vil forstå. De har nemlig for uendelig lenge siden gjort det som vi i Tyskland har villet gjøre. Nemmelig å utvikle vårt folk til et høyere nivå. Derfor ble vi vennlig tatt i mot, da vi representerte det eneste folket på Jorden som strebet etter renhet og høyere utvikling. Men det var våre fiender som handler ut fra det simple, som vant krigen. For stjerneriket var disse jordboere ikke mer enn en maurtue er for et menneske. Spesielt de umoralske landene i vest, fant ingen nåde i stjernemaktens øyne. Vi få Tyskere som nå tilhører stjerneriket forblir der. Men det er veldig enkelt for oss å rette et blikk frem og tilbake på jorden. For oss finnes ingen avstander. Like raskt som en tanke forflytter vi oss med våre sfæriske skip. Ingen ser oss fra jorden når vi kommer. Ingen radar eller stjernekikkert duger. Ingen merker oss. Vi kommer utenfor øyets synsvidde og menneskelige måleapparater. Og fra det usynlige vender vi tilbake til de fjerne stjerner. Flere ganger har jeg vært tilbake på jorden. Der har det ikke blitt bedre, men heller verre. Skikk og moral har sunket enda dypere. Og på det tekniske har fiendemaktene ikke lært noe. Tidligere trodde vi at vi hadde kanskje 10 år forsprang eller 20, men det er århundre som den tyske teknikken var overlegen våre fiender. Og nå takket være stjerneriket, naturligvis enda mer. På jorden mangler nå alt som gjør den høyere vei begripelig. Det vinduet som åpnet seg til en høyere åndskraft, som vi støttet på, ble atter stengt i mai 1945. En trykkende sløvhet råder på jorden, den gammel testamentlige grusomhet (på dette sted en liten forandring på grunn av politiske grunner) og den rå anglo-amerikanske støy, Forbindelsen til jorden vil derfor opphøre, da den åndskraft, hvis navn som vi startet hele denne vide reise er uten kraft her. Når denne åndskraft atter våkner til liv og det sanne Tyskland reiser seg og kan stå foran stjerneriket, først da kan vårt oppdrag bli utført. I mellomtiden har vi bare forbindelse med de få på jorden som tilhører oss og forstår alt. I denne tid er vi ikke på Jorden. For vi tilhører de fjerne stjernene.